Oktobergruppa 2019

Machameruta 23 – 29. mars 2018.

3 tyske sjukepleiestudentar, Jan, Lena og Jannik som no jobber på sjukehus i Moshi, Tanzania.

 

Lemoshoruta Mars 2018

Turen med dei 3 norske sjukepleiestudentane, Ida, Ane Kine og Ada som no jobber på sjukehus i Moshi.

Vurdering: Terningkast: 6

Kilimanjaro blogg/referat

Dag 1 – 4. mars

Denne søndagsmorgenen våknet vi spente og ivrige, klare for å starte tidenes eventyr som vi hadde grugledet oss til i over et halvt år. Vi pakket de siste tingene våre og fikk i oss litt frokost sammen med resten av gjengen som hadde stått opp for å sende oss av gårde. Klokken 8 stod det en skranglekasse av en buss utenfor porten, og det var bare å klemme gjengen, ta med seg bag og sekk og komme seg avgårde. Det føltes litt uvirkelig. Underveis ble bilen fylt opp med mennesker som skulle guide, bære og kokkelere for oss de kommende dagene. Hele 19 mennesker skulle være med oss tre nordmenn på tur, og vi ble ganske overrasket over hvor mange som skulle hjelpe oss å oppfylle denne drømmen. Vi følte oss veldig hvite.

           

Like før Lemosho gate hadde vi et stopp på Londorosi gate, hvor vi registrerte oss og spiste lunsj fra pappeske. Lunsjen var faktisk ganske god, og vi fikk i oss godt med mat. Det ble også en del ”hyggelige” toalettbesøk på veien… (hull i bakken er det bare å bli vandt til).

Klokken 14.30 kunne turen vår endelig starte. Portørene slang de store baggene våre med klær, sko, mat og toalettsaker på ryggen og nærmest løp av gårde, mens vi festet fast dagstursekkene våre og vandret fra Lemosho gate og inn i regnskogen. Der møtte vi noe som lignet på Stoltzen og tenkte at dette kunne bli hardt. Den gang ei! Vi gikk nå med assistentguiden vår August, og han gikk pole pole pooole pole (som på norsk betyr saaaakte). Vi hang fint med og syns egentlig bare det var deilig å vandre i stille regnskog, se på den flotte naturen og tenke at ”her er vi, i en regnskog i Afrika, på vei til toppen av verdens høyeste frittstående fjell”. Etter hvert tok hovedguiden vår Richard oss igjen og vi gikk med en guide foran oss og en guide bak oss. Slik var det stort sett hele turen, og det var veldig trygt.

Dag 2 – 5. mars

”Morning, morning” var ordene vi våknet til klokken 6.10 denne morgenen. Det var vår kjære waitor som vekket oss med kaffe, te og kakao. Vi våknet fort og fikk i oss en kopp med noe varmt, før vi kledde oss og var klare for frokost. Til frokost fikk vi havregrøt, skiver, egg og pølser. Rikelig med mat med andre ord, og det var bare å spise. Vi pakket så tingene våre og klokken 8 vandret vi fra campen. Som alltid var vi en halvtime for sene, ettersom planlagt avgang var klokken 7.30. Vi var visst mer integrert i African time kulturen enn afrikanerne selv. Heldigvis gjorde vi godt opp for oss med våre norske turgåer-skills. Vi fikk til og med høre fra Richard at ”we were doing good”. Guidene var veldig flinke til å gi oss tilbakemeldinger, motivere, ta pauser og spørre hvordan det gikk, noe som er viktig på en tur som denne.

Diamoxens vanndrivende effekt kjentes godt hos alle tre, og det ble en del stopp i lyng og gress for å tisse. Mot slutten bare måtte vi sette oss ned i et ganske så åpent landskap, noe som resulterte i at en gjeng amerikanere ble vitne til tre hvite rumper.

 

Denne dagens tur begynte i skog og endte i åpent landskap. Solen skinte på oss og regnet holdt seg borte, det var veldig deilig. Vi klarte ”Elefantbakkene” aka. ”the big test” med glans, selv om det så klart var tungt til tider. Gleden var stor da vi plutselig midt i en bakke hørte lyden av telefonsignal og fikk sendt av gårde livstegn til familie og venner. Rundt klokken 13.30 var vi fremme på Shira 1 Camp 3610 moh. og fikk servert god lunsj. Så var det tid for å hvile, spille kort og drikke te. Det var stort sett det vi gjorde på campene.

 

Etter middag var det tid for måling av puls og oksygenmetning, noe vi hadde gruet oss til. Heldigvis hadde alle fine målinger. Richard tok disse målingene på oss hver kveld utenom den aller siste, da fikk vi ikke lov fordi vi mest sannsynlig hadde blitt stresset over et ”dårlig” resultat.

Dag 3 – 6. mars

Som alle andre dager ble vi vekket rundt klokken 6 med varm te i ”sengen”, før det var frokost og pakking. Natten hadde vært kald, noe som resulterte i varierende grad av søvn. Det gjorde at morgenen ble seig og frokosten var en utfordring. Klokken 8 var sekken på ryggen og vi vandret mot dagens mål. Været var greit med litt tåke og noen byger innimellom – men så finnes det jo bare dårlige klær. Vi trakk regnponchoer fra Egon over hodet og ble heldigvis ikke våte innerst.

Vi gikk i et gradvis stigende terreng med mye fin natur å se på. Noen bakker var tyngre enn andre, men vi klarte oss veldig fint. På Fisher camp fikk vi se minnesmerket etter Scott Fisher, før det gjenstod 2 topper før ankomst på Moyr Hut camp hvor vi skulle overnatte. Da vi ankom campen, 4000 moh., skinte solen på oss og vi fikk tørket litt klær. Vinden kom fort etter og røsket ned klærne, så sterk som den var der oppe.

Etter ankomst på campen fikk vi varm lunsj og tok oss en hvil, før det var tid for vår første akklimatiseringstur. Vi gikk opp 200 meter på rundt 45 minutter, det var tungt og det kjentes at luften ble tynnere. Likevel ingenting vi ikke kunne klare! Etter 20 minutter gikk vi ned igjen til campen, kledde oss godt og spiste middag. Alle var i fin form og vi var imponert over oss selv som hadde kommet så langt.

Dag 4 – 7. mars

Same procedure as everyday – ”morning, morning”, te, frokost, tannpuss (eller ikke), pakking, av gårde litt for sent. Denne dagen våknet vi til snø på bakken, så vi kledde oss godt og forberedte oss på en kald dag. Det gikk ikke lang tid før vi måtte kle av oss noen lag, bratte skråninger resulterer i mye svette! Plutselig skimtet vi solen bak skyene og fikk beskjed om å ta på oss solbrillene. De hadde Ida lagt fra seg i baggen portørene bar – krise! Heldigvis fikk hun låne brillene til en engel av en portør, frem til baggen med brillene nådde oss. Dagen og synet var reddet, fjoh. Til alle fremtidige Kiligåere: ha gode solbriller i sekken til enhver tid. Man kan også lage skylapper selv:

Turen fra Moir Hut til Lava Tower var hard, vi gikk i 4 timer, for det meste oppover i glatt snø og på steiner. Richard holdt i tillegg på med en enveis snøballkrig vi var for slitne til å gjengjelde. Vi var slitne da vi ankom Lava Tower 4600 moh., men også utrolig stolte og glade. Vi slang oss ned på bakken, spiste lunsj og drakk te, før det var tid for å gå ned igjen til enda lavere enn der vi kom fra. Det føltes litt meningsløst, men som Richard sa: ”walk high, sleep low” for bra akklimatisering. Det var tungt å gå nedover de bratte bakkene med mye løs stein og vi brukte staver for å støtte oss.

 

Vel fremme på Baranco camp 3900 moh. fikk vi registrert oss, skiftet, spist lunsj og hvilt noen timer før middag på kvelden. Appetitten var på topp denne dagen, middagen var god og vi spiste mye. Formen var fin hos alle tre, selv om vi var spente på neste dag som vi tenkte ville bli den lengste og tøffeste dagen på tur. Richard kunne fortelle oss at han nå var 100% sikker på at vi skulle klare å komme oss til toppen, noe som ga god motivasjon.

Dag 5 – 8. mars

Denne morgenen dro vi tidlig fra Baranco camp, rundt klokken 7. Det ble klatring og bratte bakker på veien opp mot et flott utsiktspunkt hvor vi fikk se toppen av Kilimanjaro på den ene siden, og utsikt mot Mount Meru på den andre siden. Vi var i godt humør, spiste, drakk vann, tok bilder, og Ada fikk tisse bak en stein for n’te gang. Vi fikk beskjed om at det var smart å smøre seg med solkrem, og Ane Kine ble ”extra mzungu” til guidenes store fornøyelse.

Vi spiste lunsj og slappet av før det var tid for å komme seg videre. Vi startet med museskritt i en veldig bratt oppoverbakke og følte at campen bak oss aldri forsvant. Det regnet, pulsen steg og vi visste at vi hadde et godt stykke igjen. Det var lite skiftende terreng, noe Ane Kine syntes var ”zen”. Tiden gikk fort, plutselig så vi toaletter og kokken spurte så fint: ”må på do?”. Vel fremme på Barafu camp 4673 moh. var vi i fnisehumør og klare for siste innspurt mot Kosovo camp. Det var en time i bratt oppoverbakke fra Barafu til Kosovo, men vi var glade for å ha muligheten til å dra til Kosovo nå i stedet for på kvelden i toppstøtet. På Kosovo ble det te, powernap og middag. Klokken 19 la vi oss til å sove, og vi visste at vi kun hadde 4 timer før vi skulle opp igjen for å gå helt til toppen. Tusen sommerfugler i magen! Vi var glade for å ha kommet så langt og fremdeles være i så god form.

Klokken 23 ble vi vekket, og i spiseteltet stod det pannekaker klart til oss. Etter så lite søvn var ikke matlysten på topp, og vi spiste veldig lite.

Dag 6 – 9. mars

Klokken 00.30 begynte vi å gå mot toppen. Vi hadde med oss 3 guider: Richard foran, August bak, og ”han høye som kan synge”. De hadde veldig lite med seg i sekken for å kunne ta over våre sekker når vi ble slitne, det var betryggende og vi fikk også bruk for denne hjelpen. Vi gikk oppover i snø hele veien, forbi to andre grupper, og hadde noen korte stopp underveis for å drikke (Ada: tisse). Det var godt å stoppe for å roe ned og trekke pusten, samtidig som det var så kaldt at vi bare ville holde oss i bevegelse. Disse timene hjalp det med nedlastede podkaster og musikk for noen, og tiden fløy. Etter hvert begynte også guidene å synge for oss, og det var god stemning i bakken. Bak oss kunne vi se hele Moshi lyse opp. Plutselig var vi fremme på Stella Point 5756 moh., så nære toppen! Vi fikk hver vår kopp med ingefærte som Ida utålmodig styrtet, Ane Kine drakk og Ada sølte over hele seg. Ida ble også matet med kjeks fordi det var for kaldt å ta av vottene.

Richard fortalte oss at det nå var en time igjen til Uhuru Point (toppen), noe som absolutt føltes overkommelig. Da vi hadde gått i rundt 30 minutter sa Richard at vi kunne synge og danse, for nå hadde vi klart det. Vi prøvde oss på noen 17. mai-sanger, trodde vi kunne ”Mellom bakkar og berg”, før Ida og Ane Kine sang Tirnanoir av full hals. En helt utrolig følelse!

Plutselig var skiltet rett foran oss og vi var på toppen. Vi hadde klart det! Klokken 5.25, 5895 meter over havet. Vi klemte hverandre og de gode guidene våre, før det ble fotoshoot foran det berømte skiltet. Vi hadde vært veldig raske opp og kun brukt 4 timer og 55 minutter på dette toppstøtet som vanligvis tar 6-7 timer å gå. Vi ble dermed de aller første som kom til toppen denne dagen, og vi var også de aller yngste som besteg Afrikas høyeste fjell 9. mars 2018. Ettersom vi kom en time før soloppgangen var det mørkt på toppen, og vi måtte lyse rundt med hodelyktene våre for å se så mye som mulig av dette stedet vi hadde brukt fem dager på å nå. Det føltes helt fantastisk, men samtidig litt uvirkelig å være på toppen.

Turen ned fra fjellet var tung, egentlig den tyngste delen av hele turen. Det var blitt lyst og vi fikk se hvor bratt det faktisk var der vi gikk opp. Da var vi glade for at vi hadde gått opp i mørket og ikke kunne se hva som var foran oss. Det ble noen fall i snøen, vi satt oss ned og rant noen steder men da kom Richard og sa ”no skiing”. Det tok noen timer å komme seg til Kosovo camp igjen, men da vi endelig kom frem stod hele gjengen klar for å gi oss high-five og gratulere. Vi fikk servert eplejuice på sølvfat og slappet av i solsteiken før vi tok oss en hvil i teltet.

Etter en time med tung søvn måtte ferden nedover fortsette. Vi var ekstremt slitne i kroppen, trøtte og det var tungt å gå nedover, så det ble noen lange timer til siste camp. Men vi kom oss frem, plutselig var vi tilbake til 3000 moh. og sommervarme. Vi slappet av og fikk god mat, regnet kom øsende ned og vi planlagte fordeling av tips sammen med guidene våre. Som de nordmennene vi er syntes vi dette var veldig ubehagelig å snakke om, og vi følte at vi hadde alt for lite penger å gi i forhold til den fantastiske jobben de alle hadde gjort for oss.

Vi la oss tidlig denne kvelden og fikk en god natts søvn etter to slitsomme, men fine dager fylt av inntrykk og nye minner.

Dag 7 – 10. mars

Vi ble vekket tidlig denne morgenen, som vanlig med te i teltet før vi kledde oss og spiste frokost. Da alt var pakket sammen stod hele gjengen vår med guider, kokk, servitør, teltpasser, dotømmer og portører klare for å synge for oss. De sang ”Jambo bwana”, danset og smilte og det var både rørende og fint å se på. Vi syntes alle at det var trist at alt nå var over. Richard sa noen fine ord til oss, og så var det vår tur til å si noe til dem og samtidig annonsere tipsen. Det var vanskelig å si med ord hvor takknemlige vi er for jobben de gjorde for oss, vi er så imponert og bøyer oss i støvet for disse menneskene. De virket fornøyde med tipsen, men alle vi tre skulle ønske vi hadde med oss hele sparekontoen vår.

Siste del av eventyret var kommet, og vi fortsatte å gå nedover. Med ny energi, slakkere bakker og sol gikk det veldig bra, og vi nærmest galopperte ned bakkene mot siste gate hvor vi skrev oss ut av Kilimanjaro National Park. Det føltes trist å forlate dette stedet, nå var det faktisk helt over. Vi ble redde når vi tenkte på at vi snart var tilbake til mobildekning og internett. Vi fikk lunsj på et flott turistfelle-sted, drakk øl sammen med Richard og fikk tildelt diplom. Vi sa ha det til hele gjengen og kjørte av gårde mot hostellet. Snipp, snapp, snute, så var dette fantastiske eventyret ute.

Praktisk informasjon og råd

Selskap

Vi benyttet oss av Jonn Skagen AS som er et norsk selskap. Vi anbefaler dette selskapet på det aller varmeste. Vi møtte Jonn tilfeldig på Zanzibar, og all usikkerhet rundt valg av selskap forsvant. Jonn møtte oss på hostellet før turen, ga oss god informasjon, hadde alt av utstyr til utleie og behandler sine ansatte bra (det er ikke en selvfølge – når selskapet har lavere pris er det ofte de ansatte det går utover). Les mer om selskapet på jonnskagen.no.

Utstyr

Utstyrsliste finnes på nettsiden til Jonn. Vi hadde med oss mye utstyr fra Norge, det vi ikke hadde leide vi fra Jonn. Pris er ca. 10-20 dollar per ting man låner. Utstyret er av god kvalitet, eneste minus var soveposene som hadde en limit på -2 på en tur som kan ha temperaturer ned i -20. Det gikk likevel bra så lenge vi hadde klær på oss om natten. Vi hadde med oss lakenposer til å ha inni soveposene. En god sekk er tips nummer en, du vil ikke bære tyngre enn nødvendig og få vondt i ryggen. Gode fjellsko med ankelstøtte er også viktig. Følg ellers listen fra de som arrangerer turen.

Rute

Etter mye lesing og vurdering over flere måneder bestemte vi oss for å gå Lemosho med 7 dager. Vi har ingenting å sammenligne med, men er strålende fornøyd med denne ruten og antall dager. Vi tror at flere dager hadde blitt litt for mye, for vi var klare for å komme til toppen siste dag, men så var jo vi helt fine i formen også. Lemosho har mye fin natur og utsikt på veien og god akklimatisering.

 

Kilimanjaro – Lemosho ruten, februar 2018!

– Sarah  «Opplevde fjellturen som svært velorganisert, med dyktige og kunnskapsrike guider. Teltene vi bodde i var veldig fine/høy standard, og opplevde at bærerne våre fant «de beste» plasseringene i camp hver dag. Maten variert og svært god – og mye! Naturopplevelsen var i sentrum for meg, men organiseringen rundt satte virkelig prikken over i’en😊 3 dager safari etterpå var topp, men litt mye tid i bil. Er nok ikke til å unngå. Skulle gjerne bodd på litt finere lodge på safari, gjerne litt mer i nasjonalpark hvis det hadde vært mulig. Avslutning på Zanzibar var perfekt – late dager på stranden i kombinasjon med litt kultur gjennom å få sett stown town. Kunne ikke vært bedre!»

– Tonje
«Støtter Sarah sin kommentar og har skrevet litt kommentar før men her kommer litt: En fjelltur i 8 dager var en opplevelse for livet fra start til slutt. Organiseringen av turen og folkene som var med å gjøre turen mulig for oss, var bare helt upåklagelig. Maten var fantastisk, sikkerheten god, humøret på topp, naturopplevelsen magisk- ja en opplevelse for livet! Safarien var også en opplevelse og parkene varierte, noe som var bra! Det å bo på krateret bør vurderes😊men da kommer pris inn i bildet! Zanzibar er bare nydelig og fantastisk avslappende!  Stedet vi bodde kan anbefales. Har allerede anbefalt turen til mange😊»

 

Turreferat frå Gunn Hege, Tonje, Anette, Sarah og Merete:

Dag 1 – Etter noen timers kjøring fra hotellet, på til tider ganske humpete vei, kom vi til Londorossi gate. Vi spiste lunsj, før vi startet å gå. Vi gikk med sakte fart gjennom regnskogen – pole pole. Vi så en del aper.

Med beskjed om å drikke rikelig med vann – så ble det også mange tissepauser. (Av og til utfordrende å finne egnet sted)

Nydelig vær – sol og passelig varmt, ikke gjørmete og ikke klamt.

Ankom camp 1 – Mti Mkubna Camp på 2790 moh og ble servert popcorn og te.

Alle veldig spent på første natt i telt.

Det ble fisk og poteter til middag – veldig god mat.

Alle i fin form. Målte O2 nivå på alle. Litt høyere hvilepuls enn vanlig.

I vårt følge er vi 5 stk, og har følge av 4 guider og 28 bærere.

 


Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Dag 2 – Det ble mange doturer i løpet av natten – så en hørte stadig glidelåser som ble åpnet og lukket. Klart og fint vær også på natten – så det var en flott stjernehimmel.

I 5-tiden våknet apene i regnskogen. Og de vekket oss med sine høye skrik.

Noen hadde lett hodepine på morgningen, men det gikk fort over.

Startet fra camp 1 kl 8.30. Først gjennom regnskog, som etter en stund gikk over til lavere skog og heilandskap. Flott landskap og mye skjeggvekst på trærne. Sol og fint vær, og flott utsikt mot toppen. Så gekkoer på veien.

Ankom camp Shira 1 på 3650 moh kl 15.30 til popcorn og te.

Biff, ris og grønnsaker til middag – og det smakte utrolig godt.

Alle i fin form og med gode O2 målinger.

På grunn av høyden – var det denne dagen betydelig kaldere på kvelden.

Hadde også mobildekning i 5 minutter underveis i dag.

Do-teltet var satt opp slik at en hadde utsikt til toppen av fjellet.

 


Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Dag 3 – Fremdeles nydelig vær – sol. Kort tur i dag til Shira 2 på 3850 moh.

Etter en deilig lunsj og en liten hvil, fikk vi en ekstra tur på ettermiddagen til like over 4000 moh.

Vi oppkalte veien videre fra Shira 2 for trollstien, det var mange steinformasjoner som så ut som troll.

Tonje fikk kraftig hodepine, mens noen av oss andre hadde en lett hodepine. I dag manglet det popcorn – og alle sammen savnet det.

Deilig middag og ett slag yatzy på kvelden. Prøvde å finne dekning på mobilnettet – men det var ikke så enkelt.

En flott solnedgang.

 

Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Dag 4 – Vekket med te/kaffe i teltet kl 6. Nydelig vær denne dagen også. Vi startet oppstigningen til Lava Tower på 4600 moh. Det var laaaaange oppoverbakker. I dag fikk flere av oss kjenne på høyden. Sara fikk hodepine og oppkast, og ble ikke med helt opp til Lava Tower. Tonje hadde kraftig hodepine, og Gunn Hege kastet opp. Men med sakte fart – pole pole – kom vi oss til Lava Tower. Der ventet en deilig varm lunsj, før vi gikk ned igjen til camp Baranco på 3900 moh.

Alle 5 fikk en ½ tab. Diamox på kvelden – så nå håper vi at formen holder til toppen.

La oss like etter middagen for å hvile ut.

 


Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Dag 5 – Vekket med te/kaffe i teltet kl 5.30 i dag. Startet tidlig for å unngå kø opp Baranca Wall. Heldigvis var alle i fin form i dag. Turen opp Baranca Wall er bratt, og stedvis må en klatre litt. Ble ingen dopauser før toppen.

Tonje dunket hodet i fjellet og fikk ett lite hull. Men alt det var glemt når vi nådde toppen av veggen og solen kom over kanten.

Kom tidlig til camp Karanga på 3995 moh. Etter lunsj og litt hvile, ble det tid for en ekstra tur – ca 250 høydemeter – i tett tåke. Vi bygget en varde og returnerte til camp.

God tid til hvile og alle veldig spente på morgendagen.

 

Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Dag 6 – Før vi startet i dag sang guider og bærere en Killi sang for oss. Utrolig vakkert.

I dag gikk turen fra Karanga til Kosovo camp. Vi var heldige å få gå til Kosovo Camp, som ligger noen høydemeter over Barafu Camp. Dette gjør at vi sparer 1 time når vi i kveld skal starte toppstøtet.

Traff to små mus på veien. Disse ble svært glade for å bli servert noen kjeks når vi hadde en liten pause.

Fint vær og mye vind. Alle er veldig spent på kvelden. Og etter en tidlig middag, la vi oss på «lading» til toppstøtet.

Kl. 23 ble vi vekket og kl. 23.30 startet toppstøtet.

 

Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Dag 7 – eller natt – hele natten gikk vi sakte – pole pole – mot toppen. Det var bratt, mørkt, kaldt og blåste en god del.

Etter å ha strevd mot toppen hele natten, var det utrolig deilig å nå toppen av Kilimanjaro – Uhuru Peak 5895 moh – kl. 06.00.

Fikk tatt bilder på toppen og sett en vakker soloppgang, før det bar nedover igjen. Og nå i lyset, så vi hvor bratt det egentlig var der vi hadde gått hele natten.

Det ble varmlunsj på Barafu Camp, før vi fortsatte ned mot Millenium Camp for en siste overnatting.

Alle var mør i beina og litt sliten i knærne, og veldig glad for å slippe å gå helt til gaten i dag.

Tonje slet med bronkitt.

 

Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Dag 8 – avslutningen. Nå er det kun nedoverbakke igjen. Fra fjellet og inn i regnskogen på vei mot gaten.

Når vi kom til gaten, fikk alle diplom som bevis på når de nådde toppen av Kilimanjaro.

Bilde: Øyvind Holsen Foss, @tilfjellsas

 

Vemodig og samtidig veldig godt at fjellturen er over. Nå drar vi på safari og Zanzibar for å se og oppleve en annen del av Tanzania!

 

Med vennlig hilsen

Gunn Hege, Tonje, Anette, Sarah og Merete

12 fantastiske dagar i Tanzania! Kilimanjaro og safari 10.-21.februar 2017

Topptur til Kilimanjaro, september 2016!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Guiden Albert, Guiden Joma, Erik Mjell, Steinar Lien, guiden Mark , Arne Nistad, Reidun Hatlebrekke, Berit Helle Framme frå venstre: Anne Storhaug, Inger Helene Øvrebø, Oddhild Lien, Norvald Storehaug, Reidun Nistad, Reidun Strand, Kjell Idar Dvergsdal, Magnus Helle, guiden Tim.

Endeleg skulle draumen bli verkelegheit for vennegjengen frå Sande i Gaular kommune som nådde toppen av Kilimanjaro den 08.09.2016.

Etter eit halvår med førebuing både fysisk og mentalt, – få alt utstyret på plass og få god briefing og oppbacking frå vår turoperatør Jonn Skagen as, Sande, var vi klar for tur den 02.09.2016.

Vi skulle gå Machameruta eller Whisky-ruta som den også vert kalla. Sju dagsetappar med seks overnattingar i telt. 61 hjelparar var klar til å ta oss med på ei fantastisk reise. Guidane veksla på å gå i front og dei var veldig bestemte, viktig å tenke kun dag for dag, ta etappe for etappe, gå sakte, sakte. Fokusere på positiv og målretta tenking.

Første dagsetappe gjekk gjennom regnskog, ei heilt spesiell oppleving i nydeleg natur med rikt planteliv.

Allereie første dagen var vi opp på 3000 høgdemeter. So høgt hadde dei fleste av oss aldri vore før.

Koste oss på tur

Etter kvart såg vi kor viktig det er med akklimatisering og at det vert gjennomført på ein gjennomtenkt og systematisk måte. Det viktigaste er å tilpasse seg høgda. Dette er heilt avgjerande for å nå toppen. Teamet vårt med guidar og hjelparar hadde god kontroll på dette og alle i gruppa vår vart godt fulgt opp heile tida. Guidane ytte service og omsorg, alle vart sett og passa på. Smil og postive tilbakemeldingar løfta oss heile tida vidare.

Tredje dagen nådde vi 4 600 meter. Då hadde dei fleste fått kjent litt på symptom for høgdesjuke enten det var hovudverk, kvalme eller minkande matlyst.

Naturopplevingane under dagsetappane kan berre beskrivast som fantastiske. Den stålblå stjernehimmelen som kom svært nær oss gjorde stort inntrykk. Leia gjennom 5 klimasoner, der guidane gav oss informasjon og fortalde om det særeigne i dei ulike klimasonene, sette alt i eit utruleg perspektiv. Ulike plantar tilpassa seg eit liv heilt oppimot 4000 meter høgde, men over 5000 meter var det ikkje planteliv.

God og bestemt guiding førte oss sakte framover. Budskapet var enkelt: drikke mykje, puste rett og «pole, pole» gå sakte, sakte.

Fantastisk oppvarting med eigen kokk og kjøkkenstab, stort mattelt og god stemning rundt måltida. God, variert og næringsrik kost kvar einaste dag, kaffi- eller tekoppen gjennom teltopninga om morgonen gjorde opplevinga endå meir optimal. Flott song og dans av heile staben sto ôg på programmet. Samla gav dette oss inspirasjon ogmotivasjon.

5. og 6. dag er det klart for toppstøtet, – siste utfordring for å nå vårt store mål, vi starta oppstigninga på 4 800 høgdemeter.

God førebuiing til siste del av turen, var viktig. Å vere ute i minus 10-15 grader i over 10 timar i strekk krev gode klede og godt utstyr. Vi vart kontrollert ein for ein.

Toppstøtet set i gang

Toppstøtet starta kl. 2400. Nesten 1100 meter til toppen. Vi er ei bestemt og sterk gruppe med eit veldig klart mål: å nå toppen! På veg oppover fjellsida, -lange lysrekker framfor og bak oss, tynn luft, kaldt, – nedimot 15 minus. Vi bevegar oss sakte mot toppen «pole, pole», drikke, puste. Det var vel ingen av oss som på førehand kunne førestilt oss kor hardt det er å gå i 5000 meter høgde, – med museskritt!

Kl. 0630 er vi på det første toppunktet, Stella Point, 5 770 meter. Lyset kjem mot oss, soloppgang, isbreane, utsikta, alle er vi der. Varm te og ny energi for å nå det endeleg toppunktet.

Vi legg i veg dei siste hundre meterane, fantastisk utsikt og ei ubeskriveleg oppleving å gå i dette « månelandskapet « blant svære fjellmassiv og krater.

Og endeleg er vi på toppen – Uhuru Peak – 5 895 høgdemeter. Det er lov å felle ei tåre i ein slik situasjon. Vi nådde målet. Det kan nesten ikkje beskrivast. Fantastisk at alle i gruppa greidde det.

Toppturen til Kilimajaro var ei stor oppleving for oss alle, den store draumen om å gjere noko spesielt og ekstremt. Nokre av oss hadde fått oppleve den store ekspedisjonsdraumen.

Det er åpenbart at Jonn Skagen har brukt mykje resurssar på for å lage et tilbod som både er spennande og trygt. Med god service, dei beste guidar og dei beste kokkar har han klart å lage et topp produkt som har fått navnet Tim Skagen. Vi har ikkje noko vanskar med å anbefale dette turopplegg til Kilimanjaro.

Til ettertanke:
Vi fekk også eit par dagar i Tanzania der vi fekk oppleve folket og korleis dei har det. Det er store kontrastar i høve til oss. Stor fattigdom og høg arbeidsledigheit sette sitt preg på oss alle, men likevel fekk vi smil og vink overalt. Tanzania er spennande på alle måtar.

Det er viktig å få med seg denne opplevinga og.